Regjeringen bør ikke fokusere på verktøy for vekst, men verktøy for oppstart

2. mai 2012

Mange har ytret seg positivt om stortingsmeldingen ”Verktøy for vekst” som ble lagt frem sist fredag. Selv om den har flere gode momenter så bør det stilles spørsmål rundt struktur og fokus for virkemidlene. Her har jeg valgt å nevne to forhold, og å fokusere på det ene.

For det første skulle jeg ønske at det ble gjort strukturelle grep som viste et klart skille mellom de distriktspolitiske virkemidlene og de tiltakene som skal gi en satsning på de ambisiøse vekstselskapene. Sistnevnte er de selskapene som samfunnet har et ønske om at skal kunne hevde seg på den internasjonale konkurransearenaen og gi et vesentlig bidrag til sysselsetting og skatt. Et skille ville kunne føre til bedre bidrag til å skape suksess for ambisiøse vekstselskaper. Et eksempel på et slikt tiltak kan være å dele opp Innovasjon Norge slik at man får en enhet uten distriktspolitiske føringer som har virkemidler for de beste og mest ambisiøse vekstselskapene.

I det andre punktet, som dette innlegget i hovedsak vil dreie seg om, så må jeg berømme regjeringen for å gi Innovasjon Norge et mål om å skape flere gode gründere, og ikke flest mulig etableringer slik det har vært til nå. Til tross for det nye målet er jeg overbevist om at det er en markedssvikt i dagens system som har stor sammenheng med det å kunne tiltrekke seg gode gründere. Denne ser ikke ut til å møtes av regjeringens forslag. Markedssvikten har med kapitaltilgangen i de aller tidligste fasene å gjøre. Stortingsmeldingen nevner satsning på inntil 6 nye såkornsfond. Om vi ser på hvor markedsbristen er, så er såkornsfondene et tiltak som ikke vil bedre situasjonen i vesentlig grad. Fondene vil investere i en fase der markedet allerede fungerer rimelig godt, og der de fleste av de gode prospektene finner kapital. Den vesentlige svikten finner vi i de aller tidligste fasene der mange forretningsengler og såkornsfond ofte ikke går inn.

Forutsigbarhet for gründere er en nøkkel for å få skapt flere suksessfulle ambisiøse vekstselskaper i Norge. Det er liten arbeidsledighet i Norge, og de dyktigste og mest kompetente innen ulike områder sitter ofte i gode stillinger med gode betingelser. Å ta skrittet ut av slike satte rammer og inn i en utrygg fremtid er vanskelig. For å tiltrekke flere lovende gründere trenger man ikke å opprettholde muligheten for videreføring av lønnsnivå, men innføre løsninger som gjør at gründere kan leve et normalt liv i den tidligste fasen og bringe prosjektet til neste nivå. Derfor bør tiltak gjøres slik at det skapes tilstrekkelige vilkår for de som lettest kan attrahere penger hos investorer i de tidligste fasene der dette ikke er mulig i dag.

Med dagens stipendordninger må man gjennom mange søknadsrunder hvor hver runde gir mulighet til å få svært begrenset med støtte. Offentlig stipend er ”eneste” mulighet for finansiering i denne fasen slik systemet fungerer i dag. Hver søknadsrunde er en ny usikkerhetsfaktor. Starter man opp i urbane områder er det et relativt trangt nåløye som skal passeres for å få støtte. Støtten som gis er heller ikke en tilstrekkelig økonomisk basis for mange med en gründerambisjon.

Et eksempel på en mulig løsning er en vridning av offentlig finansiell støtte for vekstselskaper; fra stipendordninger til investeringer fra sterkt risikoavlastede kvalifiserte investorer. Dette gjøres for å bedre de finansielle forholdene for de beste ambisiøse vekstselskapene. Ordningen kan begrenses til selskaper i de aller tidligste fasene ved at inntil to år gamle oppstartsselskaper som blir investert i vil motta et offentlig stipend lik 100 % av investert beløp, eksempelvis mellom et intervall fra 0,7 til 1,5 millioner kroner. Dette skal gjøre at investorene får en avlastning av den høye risikoen de tar i en slik fase, og at selskapet får en god kapitalbase å jobbe med.

For at dette skal fungere trengs en bedre organisering av forretningsenglene enn det som er i deg. Regjeringens forslag om at Innovasjon Norge skal organisere nettverk av forretningsengler er derfor godt, og bør utføres basert på læring av hva som har fungert når tilsvarende har vært gjort i andre land. Vi trenger ikke se lenger enn til vår nærmeste nabo, Sverige der SVCA har vært involvert med dette.

En uformell spørreundersøkelse på InnoDesign sin gruppe på LinkedIn gir politikerne det største ansvaret for å bedre innovasjonsevnen i Norge. Jeg håper debatten som følger regjeringens forslag kan gjøre at politikerne tar et seriøst ansvar for å skape rammer som gjør at flere ambisiøse vekstselskaper lykkes med sine visjoner.

Kommentering er avsluttet for dette innlegget.